Jeg hadde et veldig ring-2-aktig mareritt: Politiet stopper meg, og jeg holdes stående i timesvis, hvor alt politimannen sier, igjen og igjen, er at sånn her kan det ikke fortsette, det skal han personlig sette en stopper for. Jeg hadde blitt avslørt som en sykkelist som ikke kan trafikkreglene.
🥳
En egen form for tømmermenn: å våkne av et mareritt, eller med en skamfull følelse, av at vår klubbkultur en gang vil bli sett like ned på som swing. Eller denne eldre mannen jeg så på Dagsrevyen en gang, som fortalte om studentlivet på Dovrehallen. Fremtidens dømmende blikk, eller likegyldighet.
Mafia, Among us, Forræder, Spillet, og Sabotør; en nyliberal, paranoid påske: alle er imposters og dessuten er det kjedelig å være crewmate og så videre
Det er gøy med serier som historiserer nåtiden ved å gjøre vår tids fødsel, 80-tallet, om til noe grelt som vi fortsatt lever; Lykkeland gjorde mye av det samme i siste sesong, med stygge paljetter osv, ditto med slutten av Makta, den tredje serien om jappetiden på NRK har jeg enda ikke sett,
Ali Abbasis film The Apprentice fra 2024 anbefales, en studie av Trump og tiden han ble til i. Faren var utleier, men jr. en nyliberal eiendomsmagnat par excellence. Abbasi viser, i en stygg 80-tallsestetikk, fødselen til tilbudssideøkonomi hvor skatteletter og PR omgjør New York til turistmetropol
Jeg var en snartur innom Rosa bøker idag, kom som alltid ut noen hundrelapper fattigere. Jeg så at de har hva jeg er ganske sikker på er det siste eksemplaret av boken min «På sporet av den tapte fremtid», i godt selskap i hyllen. Med andre ord, boken er utsolgt! 🙀
Kult, hører på nå, høres bra ut!
Ja! Særlig: Make something up; Didn’t come to argue og; Rest of your life. Fine tekster også, så som på Walk out music, den første:
You're no good to anyone (anyone)
To anyone, anyone
Dead (dead, dead), dead, dead
Underrated that the era of neoliberal globalism characterized by fierce defense of intellectual property as rents, patents, and copyrights gave way so quickly to a new paradigm marked by the blithe plunder of all human creativity for LLM training data.
Oi, i anledning den årlige hat-uken mot Rød Ungdom glemte å gjendele denne teksten jeg skrev i 2024, da Amrit Kaur var det årets hatobjekt. På tide å slutte å angripe ungdomspartiet nå, eller?
Denne posten går til dere som har brukt de siste ukene på å høre på James Blakes nye album, men ikke riktig helt enda vet hva dere skal si enn at det er Blakesk og … fint
Klassekampen, eller, stedet hvor nasjonalismen dyrkes så sterkt at, for eksempel, den borgerlige villaen i Affeksjonsverdi på grunn av sin «nasjonale tømmerstil» trekkes frem som «betydelig mer interessant enn moderne dusinvarearkitektur, som ensretter og uniformerer våre nærmiljøer».
Sånn, da har jeg gjort min plikt. Jeg kommer til å savne å henge med smarte studenter, da. Nå: Ett år til å skrive en avhandling.
Skal ha min aller siste forelesning (ihvertfall som del av pliktarbeidet) i min stipendiattilværelse, inne i denne lille boksen. Om 15 minutter.
Skriver om hjemmet, hjemmet som ikke viste seg å være hjem kjære hjem
Jeg har skrevet et lite essay for @vinduet.bsky.social om hjemmet, via Catriona Shines småskumle roman Habitat. Den handler om en blokk i Oslo som sakte, men sikkert begynner å falle fra hverandre. All den tid vi gjemmer oss i våre hjem, ser vi hverken hverandre eller den forestående kollapsen,
Flatterende: «Alf Jørgen liker å ta bilder av byen, skjønner du. Drammen, for eksempel.»
Open Letter by over 1000 scholars in support of Francesca Albanese and her commitment to international law, universal human rights and legal accountability
In the absence of accountability, justice becomes unattainable.
voelkerrechtsblog.org/open-letter-...
good morning new followers here are some resources for humanities classrooms
against-a-i.com
Jeg er ikke sint (stryker dem aldri), jeg er bare veldig, veldig skuffet. Her om dagen hørte jeg imidlertid et par studenter som hadde tatt seg bryet med å lese en hel artikkel av David Harvey, for den ene tok det et par timer og den andre et par dager, det er erklæringer jeg vet å verdsette!
men det er bare en hypotese, da,
Setningene er i stor grad GPTske (jeg blir ør av å lese) og henvisningene mangler alltid sidetall (jeg ser nesten aldri direkte sitater lengere). Slik sett er de "flinkere", de kan plutselig alle sammen Alt en forfatter ytret med en bok, og det kan oppsummeres enkelt med én setning + navn og årstall
Til den det måtte gjelde: Min bokomtale av Jonny Aspens bok «Byen som erfaring» for tidsskriftet Agora. Her kan du blant annet lese:
«Selv om bokens humanistiske brodd er mangelvare, mangler den like fullt en politisk horisont som problematiserer hva det i det hele tatt vil si å være menneske.»
And with Nick Land and Grimes and some VC’s holding hands and looking out over the Pacific, the period future historians will call the ‘Long Nineties’ comes to an end www.newyorker.com/culture/the-...
For noen (av oss) gjelder dette, selvsagt, alt, alltid allerede forbi
NGOer får virkningsfullt frem i kampanjer mot grønnvasking via sponsing av skisport en noe mer generell følelse jeg får av å se vinter-OL: Å se dette er en form for akrobatikk i fortregning. Hvordan kan du se noe sånt Uten å konstant tenke på at du ser på Fortiden, en utdøende kunst? Umulig å nyte
Neida: gutt(a) = den store Andre = den tredje, usynlige deltager i "enhver" samtale
Jeg tror vi kan slå fast at vi har å gjøre med et nytt norsk bidrag til den psykoanalytiske tradisjonen, her: gutt(a). For hva er egentlig en gutt, alene, uten gutta? Er de der alltid, implisitt, eller representerer de et fravær, som skaper en symbolsk kastrering? Kjør debatt osv
