Bjørn Oscar Unander, Leder forretningsutvikling i Ruter AS på LinkedIn: Veldig god illustrasjon av hvorfor orkestratorrollen blir helt avgjørende i fremtidens mobilitet. Uten koordinering får vi fort flere «robottaxi»-flåter som optimaliserer hver for seg – og skaper kø og kaos sammen. Dette har allerede skjedd i San Francisco. Kjøretøyene fungerte perfekt teknisk. Problemet var at ingen koordinerte dem. Med riktig orkestrering kan vi derimot styre etterspørsel, utnytte fortauskant og kapasitet bedre, og gi folk raskere og mer forutsigbare reiser. Men det viktigste grepet er kanskje dette: 👉 At reisende som skal samme vei faktisk deler kjøretøyet. Da snakker vi i praksis ikke lenger om taxi – men om en ny form for kollektivtransport, bare mer fleksibel og etterspørselsstyrt. Og nettopp derfor må dette spille på lag med det eksisterende kollektivsystemet – ikke konkurrere med det. De store volumene tas best av bane, buss og tog. De mer fleksible reisene – som første og siste del av reisen, eller på strekninger med lavt belegg, eller der kollektivreisen tar uforholdsmessig lang tid – kan løses av delte, autonome kjøretøy. I Norge har vi et godt utbygd kollektivsystem som kan være ryggraden i dette. Men da trenger vi noen som tar orkestratorrollen – og sikrer at delte autonome kjøretøy forsterker kollektivtilbudet fremfor å undergrave det. Hvem bør ta den rollen i Norge? 🚌🤖
Reposter: Bern Grush Robotaxi Orchestration Stories — After the concert The show ended at 9:47. By 9:58, more than four hundred people had opened their apps and requested a robotaxi. The requests came from a two-block radius around the theatre — a single dense knot of demand, all pointed at the same handful of curb spaces, all expecting to be picked up within minutes. ➡️ Without orchestration, this is where the system breaks. Vehicles from three competing fleets converge on the same curb. The first arrivals claim the closest spots and sit, waiting for passengers still making their way through the crowd. Vehicles behind them have nowhere to go. They idle in the travel lane. Then the bike lane. Then the intersection. Gridlock. The backup draws more vehicles, making it harder to find space. Within twenty minutes, a six-block radius is gridlocked — not by the crowd, but by the machines sent to move them. This has already happened in San Francisco. The vehicles were not malfunctioning. They were each doing exactly what their individual dispatch systems told them to do. The problem at that time was a lack of PUDO infrastructure. Imagine there are multiple robotaxi providers, none of which communicate with the others. ➡️ With orchestration, the same 9:58 surge looks different. The system absorbs the requests, assesses available curb capacity across a wider radius, and begins sequencing arrivals — staggering them across time and space to match actual throughput. Passengers closest to available spots are dispatched first. Others receive a message: your vehicle is on its way; it will be faster to the spot at Fifth and Main than to wait here. Some passengers walk one block and board in ninety seconds. Others wait three minutes instead of twenty. The six-block area clears in an orderly wave rather than a grinding pile. No city official was called. No enforcement officer was deployed to provide hand signals. The system had already done the work.
Illustrasjonsbilde med ørten robotaxier foran en kino/konsertsal. 4 filer tettpakket med biler. Masse mennesker som venter på fortauet.
Snakk om ikke å forstå rollen sin. #Ruter er så utrolig ute og kjøre med framtidsdrømmene sine. Jeg svarte med eksemplet fra Colloseum kino. 870 seter. 400 biler gir en kø på 5 km hvis de kjører 30 km/t. Eller de får alle plass på _en_ T-bane-avgang. Det kommer 30 T-baner i timen.
