Uris uutholdelige letthet
_I sin nyeste roman går Helene Uri mye lenger enn annen virkelighetslitteratur som tar utgangspunkt i ekte personer, ved at hun aktivt og totalt unødvendig blander inn sitater fra den faktiske dommen på en grovt invaderende måte, og til alt overmål omskriver sitatene slik at hun fremsetter grovt usanne påstander i det som hun selv påstår at er ordrette sitater._
Debatten om grensene for ‘virkelighetslitteratur’ og bruk av egne og andres personlige opplevelser i skjønnlitteratur, har vært en gjenganger I norsk kulturdebatt de siste årene. Men Helene Uris roman «I mitt lune hi», som ble publisert av Gyldendal torsdag 8. januar, skrur denne debatten flere knepp videre ved å tråkke over opptil flere grenser som tidligere har vært ivaretatt.
Romanen tar utgangspunkt i saken fra 2018/2020 der en utleier installerte et helt nettverk av spionkameraer i sokkelleiligheten som han leide ut til en mor og hennes datter, og systematisk over flere år brukte disse kameraene til å overvåke både moren og tenåringsdatteren i ulike intime situasjoner.
Saken ble omtalt i flere medier da den ble avdekket og kom opp for retten i 2020, og senest i september 2025 sto den nå 25 år gamle datteren fremi A-magasinet og fortalte mer av sin historie.
Men utover det har familien forsøkt etter beste evne å legge saken bak seg, og ble totalt overrumplet da de nå i januar 2026 oppdaget, uten forvarsel, at saken dannet utgangspunkt for en roman av en av Norges mest kjente forfattere.
I bokens korte forord redegjør Uri på følgende måte for hva hun har gjort:
> Både personer og hendelser i denne boken er fiktive. Men de kriminelle handlingene som beskrives, bygger på en virkelig sak, og kursiverte sitater er hentet fra domsavsigelsen og fra pressen. Sitatene er autentiske. De er ordrett gjengitt, bortsett fra at språkfeil er rettet, og at noen varsomme revisjoner er gjort for å skape bedre sammenheng. Dessuten: I domsavsigelsen omtales de involverte i saken som A, B, C osv.; jeg har gitt dem initialene til romankarakterene. For dette er en roman. Alt i boken, med unntak av sitatene, er et resultat av min fantasi.
Uri har med andre ord gått vesentlig lengre enn det som er typisk i ‘virkelighetslitteratur’, der forfatteren normalt direkte eller indirekte tilkjennegir at historien er basert på virkelige hendelser, men at hen har diktet fritt ut fra dette og at alt i fortellingen må antas å være fiksjon. Uri har derimot valgt å helt eksplisitt trekke inn dokumentariske elementer, ved at det mellom enkelte av kapitlene (på totalt 15 steder i romanen, noen ganger bare en enkelt setning og noen ganger opp mot 2 fulle sider) skytes inn direkte sitater fra den virkelige dommen.
Disse sitatene stiller opp et relativt omfattende rammeverk for romanen som er identisk med den faktiske forbrytelsen og dommen – i Aftenpostens oppsummering « _Åstedet for hendelsen, hva slags type leilighet, datoer og antall personer som bodde i leiligheten. Hvordan dette skjedde og når. Også historien om hvordan dette ble oppdaget og hva som skjedde like etterpå_ «. Og selvsagt strekker overlappen seg ut over nøyaktig de detaljene som eksplisitt nevnes i doms-sitatene – delvis fordi Uri har aktivt anvendt elementer utover nøyaktig hva som nevnes i hennes utvalgte utdrag, og delvis fordi hun faktisk har diktet men hennes diktning med utgangspunkt i dommen rimeligvis på noen punkter ender med å overlappe med det faktiske hendelsesforløpet som hun ikke kjenner konkret til.
De faktiske ofrene i saken er selvfølgelig fortørnet og sjokkert over å totalt uforvarende oppleve at deres opplevelse nå blir brettet ut uten deres samtykke eller en gang viten – i et verk som både inneholder gjentakelser av informasjon som de selv har valgt å gå ut med (men da i en form hvor de har kontroll på kontekst og innramming), vesentlige private opplysninger fra dommen som **ikke** tidligere har vært gjengitt i offentligheten, og også Uris egne dikteriske spekulasjoner som på grunn av bokens form uunngåelig vil assosieres med de virkelige involverte.
Deres reaksjoner ble dekket av både Aftenposten og Dagbladet på fredag, sammen med responser fra Uri og forlaget, der sistnevnte understreker at de hadde forsøkt å komme i kontakt med ofrene før utgivelsen men ikke lyktes, og at dette var beklagelig. I et lengre intervju med Aftenposten dagen etter refereres det at « _Uri sier hun forstår at de involverte i saken – domfelte og ofrene – opplever boken som problematisk_ «, men utover denne ‘forståelsen’ består intervjuet i sin helhet av at Uri forsvarer sin/ forlagets vurdering av utgivelsen som etisk forsvarlig, insisterer på at den er motivert av å ville løfte frem et viktig samfunnsproblem, og fastholder at hun har gjort så mange endringer i historien, og har understreket så sterkt at den er fiksjon, at dette var en riktig og akseptabel måte å gå frem på.
I sin kronikk i Aftenposten på mandag, har Uri tilsynelatende justert strategien til ‘angrep er det beste forsvar’ og gyver løs på Aftenpostens angivelige ‘språklige skjødesløshet’ ved å ta avstand fra en rekke av deres formuleringer som hun mener at er misvisende (i hennes og forlagets disfavør). Allerede i første avsnitt settes tonen når Uri tilsynelatende sidestiller den økte risikoen for snikfilming gjennom spionkameraer med sin egen offerrolle: « _Risikoen for å bli utsatt for snikfilming er større enn tidligere. Risikoen for at et skjevt avtrykk av en nyhet fester seg, er også større_.»
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på det generelle fenomenet at avisartikler fremstiller forhold på en måte som er egnet til feiltolkning, og at dette kan være særlig problematisk når disse formuleringene finnes i ingressen mens de utdypende og klargjørende presiseringene er gjemt bak betalingsmur. Men selv om vi aksepterer at Uri kan ha noen gyldige poenger isolert sett (hvilket på ingen måte er åpenbart), så blir det en skrikende og grell kontrast mellom Uris nidkjære spikking på flisene i Aftenpostens formuleringer, mens hun forsvarer de gigantiske bjelkene som hun selv har gjort seg skyldig i ved å utgi en roman som **til de grader** er egnet til at leserne sitter igjen med feilaktige inntrykk av ekte personer som allerede har blitt utsatt for grove overgrep!
Det eneste stedet hvor Uri tar et snev av selvkritikk, er på det faktum at de fornærmede i saken først fikk vite noen ting om hennes romanutgivelse da boken var på vei ut i hyllene og media kontaktet dem – men selv her insisterer hun på at dette var et ansvar som hun hadde delegert til forlaget, og at det er ‘graverende’ når Aftenpostens ingress opplyser at **Uri** har har skrevet denne romanen « _uten å kontakte de fornærmede_ «. Hun gir uttrykk for å være «forferdelig trist» – men føler behov for å understreke at denne tristheten skyldes at « _forlaget_ » ikke nådde de fornærmede, at det blir misvisende å si at **hun** ikke kontaktet de fornærmede når hun hadde overlatt denne oppgaven til forlaget, og at det er « _graverende_ » at journalistene ikke isteden skrev « _Forlaget hennes har forsøkt å kontakte de fornærmede_ «. Ingen steder i kronikken synes Uri å ta inn over seg at man selvsagt godt kan delegere praktiske oppgaver til sine samarbeidspartnere eller underordnede, men det fritar ikke en selv fra ansvaret for å sørge for at disse oppgavene faktisk blir utført eller ansvaret for konsekvensene av at de ikke blir gjennomført – især når det så til de grader er du som er primus motor for at disse konsekvensene oppstår til å begynne med.
(3 dager senere, etter at herværende tekst ble påbegynt, har Uri omsider kommet på bedre tanker og erkjenner at « _Jeg overlot [kontakt-]oppgaven til forlaget, men selvsagt er det mitt ansvar, og derfor vil jeg gjerne be om unnskyldning for at de involverte fikk vite om romanen gjennom mediene_ «. Men også i denne teksten begrenser hennes anger seg utelukkende og eksplisitt til det faktum at ofrene ikke ble nådd, mens hun forsvarer og forklarer all sin øvrige fremferd i forbindelse med bokutgivelsen, om enn i noe mindre aggressiv form enn hennes første kronikk.)
**Hvor lemfeldig og halvhjertet kan man være i å opprette en viktig kontakt?**
Utover denne unnskyldningen, som også forlaget slutter seg til, kommer det ingen ytterligere forklaring på **hvorfor** de slo seg til ro med å ikke få noen respons fra bistandsadvokaten. I avisene fremhever forlaget at de foretok « _flere_ » sms-er og oppringninger til bistandsadvokaten, men at de ikke hadde fått med seg at personen var oppført med to telefonnumre på Gule Sider og at de brukte det som var foreldet og ikke i bruk. Til meg opplyser forlaget også at de forsøkte å komme i kontakt via tingretten og hennes tidligere arbeidsgiver, men sier ingenting om at de forsøkte for eksempel å benytte advokatens konto på sosiale medier. Og selv om forlaget og Uri allerede i **september** var klar over A-magasinets lengre reportasje der datteren sto frem og fortalte sin historie, var det ikke før **samme dag** som boken ble publisert i januar at de henvendte seg til Aftenposten for å forsøke å etablere kontakt på den måten.
Det er riktig at å få kontakt med advokaten nok ikke var banalt trivielt, gitt at hun først hadde byttet jobb siden hun var bistandsadvokat i denne saken i 2020, og deretter hadde sluttet i sin nye jobb og gått over i en mer eller mindre pensjonist-tilværelse. Men det fremstår også som tydelig at det var en lang rekke grep som forlaget kunne og burde ha gjort her for å etablere kontakt med de berørte – ikke minst siden de ikke kunne lene seg på at ‘ja ja, hvis denne personen ikke vil svare oss, så får det være opp til henne’, all den tid henvendelsene deres bare gikk til bistandsadvokaten mens det var de fornærmede som trengte å kontaktes, og som ikke kan gjøres skadelidende for at eks-bistandsadvokaten deres hypotetisk ikke tok seg bryet med å besvare henvendelser.
Jeg prøver i det lengste å etterleve leveregelen om at man aldri skal tilskrive onde hensikter til det som kan forklares ved inkompetanse, og det kan selvsagt ikke utelukkes at forlaget vred hjernen sin så godt de kunne og ikke evnet å komme på andre kanaler for å forsøke å få kontakt med de fornærmede. Men det er også vanskelig å fri seg fra mistanken om at man i det minste så det som beleilig å ikke måtte forholde seg til noen reaksjoner fra de fornærmede forut for bokens publisering, så lenge man hadde muligheten til å dekke seg bak et skjold om at ‘jammen vi forsøkte så godt vi kunne.’
Og det som fremstår som helt entydig fra forlagets redegjørelse, er at disse forsøkene på å få kontakt med de fornærmede først ble påbegynt ‘flere uker’ før utgivelsen, altså en gang i desember – på et tidspunkt da hele prosessen med ferdigstillelse av manus var fullstendig avsluttet. Da er det knapt nok en gang spekulasjon å si at Uri og forlaget tok en bevisst beslutning om å vente med å varsle de fornærmede inntil manus var spikret og ferdigstilt og det ville være for sent for dem å kunne gjøre noen form for justeringer i boken på bakgrunn av innspill fra de fornærmede, uansett hvor høylytt ofrene måtte tatt til orde for dette..
Uri bedyrer at « _jeg har hatt mange og lange etiske diskusjoner med forlaget hele veien, og forsikret meg via jurister om at jeg ikke gjør noe galt_ «, men det er unektelig litt vanskelig å forestille seg hvem som har vært involvert i disse ‘diskusjonene’ som ikke har enten sagt at ‘hele dette prosjektet er et etisk minefelt vi bør styre unna’, eller **i det minste** har insistert på at ‘vi må kontakte de fornærmede så tidlig som mulig i prosessen, slik at vi i det minste kan ta rede på om det er forhold her som vi ikke aner noe om men som vi må ta hensyn til på den ene eller den andre måten’. Dette burde vært elementært i enhver sammenheng, og man skulle tro at når den aktuelle forfatteren er gift med forlagets direktør, så ville alle forlagets ansatte være ekstra påpasselige med å ta alle etiske forholdsregler for å sikre seg mot anklager om at de hadde favorisert henne.
‘**Offentlig tilgjengelig’ betyr ikke at alle** **moralske skranker kan ignoreres**
Uri har også en språklig høne å plukke med Aftenpostens formulering om at « _Helene Uri har skrevet en roman basert på en virkelig hendelse og gjengir intime og private helseopplysninger_ » – Uri anfører at
> Jeg gjengir ikke noe annet enn det som står i dommen. Den kan hvem som helst lese. Det er et viktig prinsipp i et demokrati, og pressen bruker flittig domsavsigelser i sitt arbeid. Det burde være like lite kontroversielt at en forfatter gjør det.
Og konstaterer bombastisk at
> Så lenge informasjon er tilgjengelig, er den ikke privat.
Vi har etter hvert mange eksempler både fra Norge og utlandet på at stort forfatterskap kan kombineres med hårreisende uforstand på andre områder i livet men det er likevel forbløffende å se en erfaren og respektert forfatter fremføre et så absurd standpunkt som at private personopplysninger opphører å være private i det øyeblikk de blir **teoretisk formelt** tilgjengelige for enhver borger!
Ja, Uri har helt rett i at (med noen snevre unntak), så er alle norske dommer tilgjengelige for offentligheten og det er også juridisk tillatt å gjengi opplysningene derfra, og at dette er et fundamentalt og vesentlig rettsstatsprinsipp.
Men det hun totalt hopper bukk over, er at dette grunnleggende prinsippet hviler på og opprettholdes av at offentlige aktører (fremfor alt medier) utviser fornuft og varsomhet med hvordan de utøver den makten som de har til å videreformidle slike opplysninger, og at de balanserer sitt viktige oppdrag om å opplyse offentligheten opp mot hensynet til de involverte, og **i hvert fall** holder unna de opplysningene som **ikke** har vesentlig offentlig opplysende verdi men som vil være sterkt belastende for de berørte!
Pressens ‘flittige bruk av domsavsigelser’, slik Uri formulerer det, bygger **nettopp** på disse grunnleggende presseetiske prinsippene om at de foretar en utvelgelse og kuratering av hvilke opplysninger de viderebringer – og også at de ivaretar andre presseetiske prinsipper, som for eksempel at det i de alle fleste tilfeller vil være riktig og vesentlig å gjøre dette i samråd med de berørte personene.
Som Frank Rossavik påpeker i Aftenposten, er det en rekke aspekter ved Uris og forlagets opptreden i denne saken som umulig kunne passert i selv den mest useriøse avis. Uri føyer seg dermed med bravur inn i rekken av forfattere som på den ene side forsvarer deler av sin fremgangsmåte ved å sammenligne seg med pressen – samtidig som de vil ha seg frabedt at de skal avkreves de samme standardene som pressen, når de driver med et forfatterskap som ifølge dem er underlagt helt andre spilleregler.
Det har vært uttrykt mye, og til dels berettiget, bekymring over at den digitaliserte offentligheten gjør at alternative medier og enkelte aktører på sosiale medier gis mulighet til å spre informasjon fra rettssaker på uetisk vis, og at dette vil undergrave prinsippet om offentlighet i retten ved at retten tvinges inn i et håpløst dilemma mellom å lukke rettsforhandlingen og begrense innsyn, eller at partene i retten blir tilbakeholdne av frykt for at opplysninger som er vesentlige for rettssaken men samtidig private og personlige, kan bli spredt offentlig av useriøse aktører på en uberettiget måte.
Men selv om dette også har manifestert seg som et problem i Norge, så er foreløpig problemet i langt større grad at angivelig **seriøse** aktører, som mediene i for eksempel Ingebrigtsen-saken og nå et velrenommert forlag og forfatter, turer frem uten hensyn til noe annet enn den minimumsgrensen som straffeloven stiller opp, og velger å tilsidesette alle andre moralske og etiske hensyn, også når den informasjonen de sprer ikke oppfyller noe som helst offentlig vesentlighetskriterium.
**Gjentagende integritetskrenkelse**
Selv med den nevnte leveregelen om å alltid å holde åpen for inkompetanse som en mulig forklaring, er det vanskelig å begripe hvordan en forfatter som Uri, som ifølge opptil flere anmeldere av både denne og tidligere bøker utviser psykologisk innsikt og spissfindighet, kan unngå å forstå hvor belastende en slik bok naturlig og logisk vil være for ofrene. I tillegg til den naturlige belastningen som vil komme av enhver ‘virkelighetslitteratur’ på denne formen, så er det også et helt åpenbart forsterkende moment her at overgrepet mot disse ofrene nettopp handlet om at deres private opplevelser og personlige hemmeligheter viste seg å ha blitt observert og utlevert til en utenforstående. Det ville derfor vært nesten naturstridig dersom de **ikke** fikk en voldsom negativ reaksjon på at **det samme fenomenet** gjentar seg (om enn i mildere form) ved at Uri påberoper seg sin formaljuridiske rett til å strø om seg med utvalgte og invaderende utdrag fra domsavsigelsen.
Uri bedyrer også sin uskyld ved å vise til at hun har tillagt romanfigurene et antall karakteristikker (yrke, personlige interesser, og så videre) som ikke er beskrevet i dommen og som hun bare har gjettet seg til, og at « _Hvis dette stemmer med virkelighetens personer, må det ha skjedd et statistisk mirakel_ «.
Som Bernhard Ellefsen påpeker i Morgenbladet, er dette en utillatelig lemfeldig tilnærming til problemstillingen: Det er tvert imot ganske statistisk **sannsynlig** at **noen** av alle disse tingene vil stemme selv når man bare gjetter på måfå ut fra begrenset informasjon,, og dette gjelder selvsagt enda mer for de relasjonene og situasjonene som Uri diktet opp. Selv om hun gjør dette ut fra sin egen fantasi med dommens rammeverk som utgangspunkt, er det jo helt innlysende og selve bokens _raison d’être_ at dette skal være **plausible** utledninger fra det som offentligheten vet om saken, og vil derfor også pr. definisjon med rimelig sannsynlighet kunne overlappe med sakens realiteter.
Dette som burde vært åpenbart rent deduktivt fra starten av, blir også konkret bekreftet av Seldas tilsvar til Uri i Aftenposten der hun gjør det klart at
> Jeg har lest boken, og den utleverer min mor med flere hendelser vi kan kjenne oss igjen i. Jeg kjenner meg også igjen i det som ikke står i kursiv, men som Uri kaller fiksjon.
>
> Når det gjelder min mor og «Bjørn», så er det ikke særlig anonymisert eller «stilfullt». Det er som om du skulle ha vært der selv og kjent disse menneskene. Jeg kjenner meg umiddelbart igjen i deler av historien om dem.
Videre forsvarer Uri seg ved å ramse opp diverse forhold som er beskrevet i dommen og som hun har endret på i boken. Noen av disse (som det faktum at hun har byttet om på kjønnet til bistandsadvokat og forsvarsadvokat), er så trivielle og irrelevante at det blir totalt meningsløst å forvente at dette skal gjøre noen forskjell i det hele tatt. Andre endringer er mer vesentlige, som at Uri minimerer datterens rolle i saken, både ved å tillegge moren rollen som den som oppdager det første kameraet og avdekker hele forbrytelsen, og ved at det er kun moren som ble spionert på, mens virkeligheten er at utleier spionerte aktivt på både mor og datter.
Det som Uri derimot synes å være totalt uforstående til, er det faktum at denne typen endringer **også** utgjør et grovt overtramp mot ofrene, ved at deres faktiske lidelse blir forminsket eller helt visket bort, og at overgriperen handlinger tilsvarende skjønnmales. Dette ville vært grovt nok hvis Uri bare overlot til den enkelte leser å gjøre jobben med å skille hva som er realiteter i den gjengitte dommen fra hva som er romanens diktning – en oppgave som i seg selv er langt mer enn det man kan forvente av den jevne romanleser.
Men på toppen av dette har Uri til og med valgt å **forfalske** sine egne angivelig « _ordrett gjengitt[e]_ » sitater fra dommen! Hun siterer setninger der dommen uttrykkelig gjør det klart hvilke skader dette overgrepet har påført **begge** de fornærmede – men omskriver setningen til å eksplisitt kun omtale moren. På minst ett sted har Uri til og med dratt sin sitat-forfalskning så langt at hun erstatter en formulering som spesifikt og konkret gjelder **kun** datteren, med å **i stedet** tillegge det til kun moren. Og dette altså gjøres i sitater som utgir seg for å være **ordrett gjengivelse** av dommen, og hvor hele den (komplett utilstrekkelige) begrunnelsen for å overhodet inkludere dem er at de skal presist gjengi hva som skjedde i den faktiske saken!
**Blandingen av fakta og fiksjon resulterer uunngåelig i en sammensausing**
Selv uten disse rene sitat-forfalskningene fra Uri side, ville hennes tilnærming til å skrive virkelighetslitteratur med aktivt innskutte innslag av dokumentarisk virkelighet, uunngåelig havne oppi en lapskaus der **både** det å legge seg helt opptil realiteten **og** det å avvike synlig fra den kan, hver på sin måte, være en urimelig belastning og krenkelse av sakens ofre.
Uri bedyret fromt forut for utgivelsen « _Jeg håper de ser at dette er en tekst som bare tar utgangspunkt i deres historie, at det faktisk ikke handler om dem_ «, og har messet på det samme budskapet også etter at skandalen sprakk: Alt annet enn de kursiverte utdragene fra dommen er ren fiksjon og produkt av hennes egen fantasi, og skal på ingen måte knyttes til eller hefte ved de faktiske ofrene.
Men realiteten er selvfølgelig at ved å aktivt (og totalt unødig) trekke inn disse løsrevne sitatene fra dommen, så knytter Uri også sine egne spekulasjoner og diktning ugjenkallelig til de virkelige personene som hun angivelig ønsker å holde adskilt fra hennes utlegninger.
Som Bernhard Ellefsen er inne på, fremstår hele Uris opptreden som et hjelpeløst forsøk på å få i både pose og sekk, der hun vil ikle sin roman troverdighet og pondus ved å knytte den til reelle hendelser, samtidig som enhver kobling som hun opplever som ubeleilig kan avfeies med at ‘ja men det er jo bare fiksjon alt sammen, det har jeg jo skrevet tydelig’.
Det er imidlertid vanskelig å tro på at litterært erfarne personer som Uri og hennes forleggere er naivt uvitende om i hvilken grad selv eksplisitte fiksjonsverk farger omverdenens oppfatning av faktiske historiske skikkelser – og enda mer absurd at de ikke skal kunne forstå hvor mye sterkere denne sammenblandingen blir når fiksjon og fakta-sitater stokkes om hverandre i samme verk. Det er en åpenbar absurditet å forvente at den jevne romanleser skal evne å kompartmentalisere sin informasjon slik at hver eneste lille faktaopplysning skal plasseres på riktig skuff i det mentale kartoteket – enten som fakta fra dommen eller som fiktiv handling begått av den tilsvarende romanfiguren.
**Negative personlighetstrekk gir mer interessante romanfigurer, men utgjør en totalt utilbørlig belastning på reelle ofre**
Det er også tindrende klart, selv bare ved skumlesning av boken og sammenholdning med Uris intervjuer, at hun har helt bevisst og tilsiktet tilstrebet å bevege seg bort fra den åpenbare svart-hvitt reaksjonen som de fleste vil ha på denne historien (en pervertert gris av en overgriper, kontra en mor og datter som er uskyldige ofre), og heller vil fortelle en historie i ‘nyanser av grått’ om gjensidig manipulasjon. Dette gjøres både ved å menneskeliggjøre overgriperen (ved å skildre mannens gradvise prosess frem mot overgrepene i form av overvåkning, samt ved å markant tone ned alvorlighetsgraden i selve overvåkingen hans), samtidig som roman-moren tillegges manipulative og usympatiske trekk der hun bevisst utnytter mannens forelskelse i henne, selv om hun fortsatt blir forferdet over å oppdage at han faktisk hadde gått til det skritt å installere spionkameraer. (Og dette er ikke en gang noe som kan ses på som at mannen i romanen er en upålitelig forteller som usaklig tillegger kvinnen disse usympatiske kvalitetene – Uri velger å la dem komme til uttrykk gjennom roman-kvinnens egne indre monologer.)
Det er slett ikke vanskelig å forstå den litterære motivasjonen for å foreta disse grepene for å skape en mer dynamisk og psykologisk interessant fortelling. Men det er **fullstendig ubegripelig** at man ikke ser at en forutsetning for dette, må være at man etablerer den **største mulige distanse** mellom romanfortellingen og de virkelige personene. I stedet velger Uri gjennom sin tilnærming å knytte romankarakteren ‘Anne Marie’ direkte opp mot det faktiske offeret som beskrives i dommen – Uri går endatil så langt som at hun skjøter inn Anne Maries initialer i de faktiske doms-sitatene: Istedenfor å bare bruke rettens standardanonymisering av at «B flyttet inn i leiligheten», står det isteden i romanens sitering «AM flyttet inn i leiligheten». Og dette gjøres altså samtidig med at kvinnens roman-dobbeltgjenger aktivt gjøres til et usympatisk menneske som riktignok fortsatt er offer, men hvor det stilles store spørsmålstegn ved hvor uskyldig hennes offerstatus egentlig er.
Aftenpostens anmelder identifiserer dette problemet godt, når hun påpeker at: « _[F]or det ekte offeret må den fiksjonaliserte versjonen være nesten verre å forholde seg til enn virkeligheten. Kvinnen i historien fremstilles jo slik alle kvinner frykter å bli vurdert i en overgrepssak: Flørtet du ikke litt mer enn du burde?_ «
Når Minervas Sanna Sarromaa intervjuer Uri derimot, kaster hun (Sarromaa) seg derimot ivrig over de smulene av mistanke mot morens karakter som kan gjenfinnes i dommen og spinner villig videre på dette ved å spekulere om den faktiske moren med utgangspunkt i Uris diktning, til tross for Uris febrilske forsøk på å pense samtalen tilbake på ‘nei men alt jeg har skrevet er bare fiksjon’-sporet.
Mens Sarromaa ufortrødent bretter ut detaljene fra domsutdragene og spekulerer ut fra dem (til tross for at Uri tilsynelatende erkjenner at dette er ting som kan ha helt andre og langt mer tilforlatelige forklaringer enn det som hun har spunnet ut fra dem i romanen), så har jeg, som leseren ser, nøyd meg med langt mer ulne og diffuse referanser, i et forsøk på å balansere best mulig mellom å faktisk påpeke de overtrampene som er utgangspunkt for hele denne teksten min, og å ikke **selv** forsterke overtrampene ved å ytterligere spre de samme private opplysningene.
Uri har jo, gjennom sin opptreden, skapt den for henne beleilige situasjonen at for de som faktisk har gravd seg nok ned i materien til å avdekke hvor uredelig bagatelliserende hennes beskrivelser av egen roman er, så er det vanskelig å faktisk dokumentere dette uten å selv legge sten til ofrenes byrde ved å ytterligere spre de opplysningene som Uri har utilbørlig brettet ut.
Jeg har (forhåpentligvis – og i motsetning til visse andre) nok selvkontroll til å motstå den fristelsen som det er å skrive en tekst som i nitid detalj underbygger disse poengene, uten hensyn til de utilsiktede men åpenlyse negative konsekvensene som dette vil ha for tredjeparter; og jeg kommer derfor til å begrense eller pakke inn de konkrete referansene til Uris (mis)bruk av sitatene. Men jeg vil samtidig uttale helt kategorisk (selv om jeg må begrense meg til å understøtte dette gjennom den troverdigheten jeg måtte ha opparbeidet meg overfor faste lesere, samt eventuelle mer konkrete svar på direkte epost-henvendelser fra andre): Uris egen beskrivelse av sin sitatførsel er direkte uredelig og bagatelliserende, og at realiteten er at hun både presenterer dypt private opplysninger som hittil har vært holdt forstandig holdt unna offentligheten, og i tillegg manipulerer sitatene på en uholdbar måte for å få dem til å passe inn i sin egen foretrukne romanfortelling.
Et av de **mindre** grove eksemplene på det siste er i scenen der familien omsider oppdager ett av spionkameraene og hele skalkeskjulet rives vekk. Som det fremgår av både dommen og av A-magasinets reportasje, var det datteren som en dag oppdaget en ledning som hadde falt ned på badet og begynte å rulle opp hele marerittet. I Uris roman er det derimot **moren** som oppdager denne ledningen (og i motsetning til virkeligheten, skjønner hun på sekundet hva dette betyr og stormer ut for å konfrontere utleieren).
Det er nok en gang enkelt å forstå hvorfor Uri velger dette fortellergrepet – både det faktum at det er moren (kun roman-moren og ikke roman-datteren) som blir overvåket, og det faktum at det er moren som er en av romanens to fortellerstemmer men ikke datteren, gjør det svært naturlig å plassere moren i denne rollen. Det burde da vært den enkleste sak i verden, selv innenfor de uholdbare rammene for Uris romanprosjekt, å bare skildre denne scenen akkurat på samme måte som hun skildrer andre scener der hun har diktet opp ting som ikke samsvarer med sakens realiteter blir slik de er beskrevet i dommen.
Men istedenfor gjør Uri det uforståelige grepet at denne scenen ledsages av et sitat fra dommen der Uri siterer avsnittet om når og hvordan kameraet ble oppdaget – men **erstatter** initialene som angir datteren, med roman-morens initialer «AM»!
Jeg nevnte tidligere hvor naivt og lettvint det er for Uri å tro at det å endre på slike dypt personlige hendelser bort fra realiteten, automatisk vil gjøre det lettere for de forærmede å lese boken, og ikke se potensialet for at det tvert imot blir enda verre å se sin egen historie forvrengt på en slik måte. Men det blir enda mer absurd at man istedenfor å la dette stå på sine egne ben, faktisk **forfalsker** sitatet fra en norsk dom og hevder at dommens tekst inneholder noe annet enn det som er sannheten!
I den offentlige debatten har Uri gang på gang og uforbeholdent gjentatt at i romanteksten er hennes fiksjon, mens de få utdragene fra dommen som hun har brukt reflekterer realiteten. Og i bokens forord redegjør hun som sagt kort for dette, kun rammet inn av noen ytterst snevre forbehold:
> Sitatene er autentiske. De er ordrett gjengitt, bortsett fra at språkfeil er rettet, og at noen varsomme revisjoner er gjort for å skape bedre sammenheng. Dessuten: I domsavsigelsen omtales de involverte i saken som A, B, C osv.; jeg har gitt dem initialene til romankarakterene.
Det finnes ingen rimelig kontekst hvor en slik utbytting av en person med en annen, som beskrevet over, kan falle innenfor Uris forbehold om at det eneste hun har gjort med de ordrette sitatene er å foreta « _noen varsomme revisjoner_ » – og vanskelig å forstå hvordan forlagets redaktører kunne la Uri slippe unna med denne typen ren sitatfusk.
Uri forsvarer seg videre i sin Aftenposten-kronikk med at « _Det er vanskelig å beskrive en mann som monterer spionkameraer primært for egen seksuell tilfredsstillelse, uten at det blir intimt_ » – uten å på noen måte reflektere over at den åpenbare konsekvensen å ta av dette, vil være at man som et absolutt minimum av anstendighet **unnlater** å sitere fra faktiske rettsdokumenter, på disse områdene om ikke annet! At Uri bruker denne typen nødvendig årsakssammenheng som et **forsvar** for sin opptreden, fremstår omtrent like virkelighetsfjernt som en butikktyv som anklages for å ha knust en glassmonter og som forsvarer seg med at det ville jo ikke vært mulig for ham å stjele klokkene uten å først knuse glasset.
På punktet om at hun har gjengitt private helseopplysninger, gjør Uri i sin kronikk nøyaktig samme grep: Hun sier at hun antar at Aftenposten refererer til sitatet om ____ – uten å fremlegge et snev av forsvar for hvorfor i all verden hun mener at dette er akseptabelt å strø om seg med i en roman uten noe samråd fra den berørte.
Uri skriver også i sine forsvarstaler at _«Ut fra dommens knappe redegjørelse har jeg skapt fem fiktive romankarakterer (overgriperen, offeret, offerets datter, bistandsadvokaten og forsvareren)_ » – hvilket er enda en åpenbar usannhet, ettersom hun utelater mannen som etter hvert blir morens kjæreste og samboer, som både nevnes i den faktiske dommen og som er en vesentlig bifigur i romanen. Denne mannen utsettes for et tilsvarende dobbeltgjenger-karakterdrap som moren, ved at Uri tillegger romanfiguren en hel stabel med grovt usympatiske egenskaper, i den grad at det nesten fremstår som et forsøk på å gjøre roman-overgriperen mer sympatisk som kontrast med roman-morens faktiske kjæreste.
Også denne samboeren tildeles sitt eget initial i samsvar med romankarakterens navn i Uris sitater fra dommen, og hun inkluderer også et totalt unødvendig og overflødig sitat fra dommen som beskriver hans øvrige familieforhold, og som dermed bidrar (riktignok i moderat grad, men nok en gang uten noen litterær funksjon) til å av-anonymisere denne mannen.
Og på toppen av de usympatiske egenskapene som samboerens romankarakter- dobbeltgjenger tillegges, så har Uri og forlaget også gått til det hinsidige skritt at de har fremstilt ham ytterligere negativt ved å **redigere ham inn i en setning i dommen som i virkeligheten omhandler en totalt annen person.** Denne manipuleringen av utdraget springer etter all sannsynlighet ut av Uris romanfortelling og narrative behov, men det er gjort på en måte som gjør at det er totalt og fullstendig umulig for noe menneske å oppdage manipulasjonen med mindre man holder romanen opp mot den faktiske dommen og leser de to side ved side.
Jeg må gjenta og understreke dette, for selv i denne skandaløse kavalkaden av etiske overtramp stiller dette i en særstilling:
Gyldendal forlag, og en av deres stjerneforfattere, har utgitt en bok som i forordet garanterer dyrt og hellig at alle kursiverte sitater er hentet ordrett fra en norsk domsavsigelse, og de eneste justeringene er at man har rettet språkfeil og foretatt « _noen varsomme revisjoner (…) for å skape bedre sammenheng_ «.
Stikk i strid med denne forsikringen, har man **manipulert ett sitat der dommen slår fast at en person X har gjort [sterkt negativ ting] og i stedet puttet inn person Y**(der person Y er en virkelig person som alle i hans umiddelbare nærhet vil skjønne at er person Y)**, slik at boken fremsetter en grovt injurierende og totalt løgnaktig påstand om Y!**
Gjennom adskillige runder med offentlig debatt har vi lært at det er ekstremt vanskelig å få retten til å faktisk stanse utgivelsen av et bokverk, og enda mer hvis forfatterne kan påberope seg enten at verket er fiksjon eller at påstandene ifølge forfatteren er sannferdige. Og også ofrene i denne saken har uttalt til media at de innser at det neppe går an å stanse boken juridisk, men at de vurderer andre rettslige skritt, formodentlig i form av erstatningssøksmål
Men dette spesifikke tilfellet er så ekstremt at jeg sitter igjen og lurer på om det faktisk tilfredsstiller det snevre nåløyet som skal til for å få rettslig stanset en bok: Når det hevdes i en bok, som angivelig fakta, at en norsk dom slår fast at sånn-og-sånn person (anonymisert, men likevel identifiserbar) har begått følgende sterkt negative handlinger – og det bare er å lese den aktuelle dommen for å finne ut at dette er ren løgn. Påstanden er like åpenbart løgnaktig og injurerende som hvis jeg skulle fremsatt en (i virkeligheten totalt usann og fiktiv) påstand om at ‘Helene Uris nevø har en kokain-dom mot seg’, og så forsøkt å forsvare meg med fikenbladet at ‘jammen jeg har ikke sagt noe om hva denne nevøen til Helene Uri heter så jeg har ikke identifisert noen’.
**HVORFOR?!?**
Den overordnede reaksjonen som jeg sitter igjen med etter å ha gravd meg ned i stadig nye lag av overtramp i denne skandalen, er _**HVORFOR?!?**_ **Hvorfor i all verden** har både Uri og forlaget aktivt og bevisst valgt en fremgangsmåte som ikke bare påfører ofrene nye uholdbare belastninger, som ikke bare slår tilbake på deres eget rykte, men som til alt overmål ikke bringer med seg noen som helst gevinst av betydning for forfatter og forlag?
Det er ikke vanskelig å forstå at Uri leste om denne saken i media, at hun opparbeidet seg en fascinasjon for problemstillingen og et ønske om å behandle den skjønnlitterært, og til og med at hun valgte å se bort fra de åpenbare etiske betenkelighetene rundt å skrive en roman så tett opptil en virkelig og sensitiv sak. Men **hvorfor i all verden** kunne hun ikke (enten på eget initiativ eller etter påtrykk fra forlaget) ha nøyd seg med å hente inspirasjon fra dette og så skrive en 100 % fiksjonell roman som påberopte seg å være ren fiksjon, slik forfattere pleier å gjøre i lignende tilfeller?
En slik fremgangsmåte ville stilt henne friere til å foreta andre endringer for å distansere seg fra den ekte saken (for eksempel å flytte handlingen til en annen by, forskyve hovedpersonenes alder, eller bytte kjønn/antall på familiens barn) – men selv om hun hadde bare strøket sitatene fra dommen og beholdt det eksisterende manuskriptet **fullstendig uendret** , ville hun og forlaget stått milevidt sterkere. En slik roman ville fortsatt vært en klar belastning for ofrene som opplever at en så tynt fiksjonalisert versjon av deres egen opplevelse blir publisert, og ville sannsynligvis utløst en ny runde med debatt om ‘virkelighetslitteratur’ og hvor langt forfattere kan gå i så måte, men en slik debatt ville sannsynligvis ha blåst over etter noen dager i møte med et kategorisk forsvar fra Uri og forlaget om at ‘inspirert av flere ulike hendelser har jeg plukket herfra og derfra og satt det sammen til mitt eget verk’.
Så hvorfor ikke velge denne åpenlyse løsningen? Hva var det som fikk Uri og forlaget til å konkludere med at disse sparsomme utdragene (som Uri i ettertid har vært opptatt av å minimere og understreke hvor liten prosentandel av bokas tekst de utgjør) – var så viktig å inkludere at det berettiget de voldsomme kostnadene som dette skapte både for ofrene og for forfatter/forlag?
De eneste snevene av begrunnelse for dette valget som Uri klarer å hoste opp, er når hun sier til Dagbladet (i et gemyttlig intervju forut for at skandalen sprakk), at
> Og så er det jo deler av denne saken som er nesten for utrolig til å være sant. Jeg bruker dommen som et slags ankerfeste til virkeligheten, for ellers tror jeg at mye av det ville blitt avvist av leseren. At det ville vært for usannsynlig.
men når Dagbladet stiller det naturlige oppfølgingsspørsmålet om ‘hva konkret snakker du om?’, er Uri totalt ute av stand til å gi noe svar på dette utover det koketterende:
> Det er en veldig kompleks historie. De som vil vite mer må lese boka.
og heller ikke ved gjennomlesning av sitatene, klarer jeg å ta rede på hva som angivelig er så hinsides troverdighet at det liksom skulle være nødvendig å dokumentere fra primærkilde at det har faktisk skjedd. Utover det grunnleggende premisset for hele boken (som også er kjent for enhver som kjenner saken bare fra avisoverskrifter) – at en utleier installerte et sinnrikt system av kamuflerte kameraer så man brukte til å overvåke leieboerne sine over flere år – er det umulig for meg å identifisere noen ting i sitatene fra dommen som på noen måte skulle være ‘usannsynlig’.
Og dersom Uri skulle trekke frem enkeltmomenter her som i hennes øyne går så langt utover det sannsynlige at hun ikke ville bli trodd på det dersom hun bare diktet det opp – vel, i så fall har hun jo da fullstendig torpedert sitt eget argument om at disse utdragene var så små og bagatellmessige og uansett så var det jo offentliggjort fra før, at det ikke er noen grunn til å fordømme romanen på bakgrunn av dem!
Et helt annet og rent estetisk/litterært argument for bruken av sitatene, som enkelte anmeldere også har pekt på, er kontrasten mellom det tørre og tilkneppede juristspråket i dommen, kontra de to roman-hovedpersonenes egne utdypende indre monologer, der de til dels direkte reflekterer over hvor mye av sakens detaljer som ikke kommer frem i dommens telegrafiske oppsummering. Dette er igjen et forståelig og kanskje også effektivt litterært grep, men det er også et grep som åpenbart kunne ha blitt ivaretatt minst like godt ved at Uri simpelthen hadde skrevet fiktive juristspråk-sitater fra en fiktiv dom som hun flettet inn i teksten, og som hun fritt kunne tilpasset til fortellingens behov..
Isteden har man altså valgt å snevre inn romanens handlingsrom ved å bruke dommens premisser og faktaopplysninger som ubrytelige gjerdestolper for fortellingen – opplysninger som på en og samme tid er såpass banale at deres dokumentariske kvalitet ikke tilfører fortellingen noen ting, og samtidig så personlige og private at deres gjengivelse er en åpenbar invasjon av ofrenes privatliv.
Jeg har ved flere anledninger i denne teksten, selv om jeg forsøker i det lengste å ikke konkludere om motiver der hvor resultatet kan skyldes ren inkompetanse og tankeløshet, tillatt meg å spekulere i hvilke bevisste og skjulte motiver som kan ha ligget bak forfatterens og forlagets fremgangsmåte. Men her, når vi kommer frem til det underliggende spørsmålet om hvorfor overhodet innlate seg på dette løpet, så svikter selv min spekulative tankevirksomhet og må melde pass – jeg **klarer ikke begripe** hvilken antatt gevinst som kunne få dem til å gjøre noe med så åpenbare negative konsekvenser også for dem selv.
Dette er faktisk en problemstilling som jeg **ville** vært genuint interessert i å se behandlet skjønnlitterært: Hvordan kan en merittert og respektert forfatter utvikle så totalt tunnelsyn at hun velger å sette over styr sin posisjon og sette en uutslettelig skamplett på hele sitt renomme – kun for å inkludere en håndfull banale sitater i en middelmådig roman?
De som eventuelt måtte fatte interesse for tematikken, kan jo også lene seg på at av alle de historier hentet fra virkeligheten som kan danne grunnlag for skjønnlitteratur, er **dette** et tilfelle hvor det vil være totalt umulig for objektet å protestere på at ens personlige historie blir gjort til gjenstand for fiksjon.
_For ordens skyld: Jeg har kontaktet Helene Uri og tilbudt henne å ha en dialog omkring denne teksten og mine angrep på henne, men hun har ikke villet besvare min henvendelse._
### Ranger dette:
### Del dette:
* Del på X(åpnes i en ny fane) X
* Del på Facebook(åpnes i en ny fane) Facebook
*
Lik Laster inn...
### _Relatert_
Enig med #Doremus her.
doremusnor.wordpress.com/2026/01/18/uris-uutholde...
#Norsktut #HeleneUri
0
0
0
0
